Er spanjolene virkelig så late?

Skrevet av Henrik Andersen, henrik@norrbom.com . Publisert i Tema & Profiler

”Det er også de der spanjolene..!” Jeg hører det så ofte at nå klarer jeg ikke la være å ta det opp. Når tingene ikke går som de skal er det
”de der spanjolene”, det er noe galt med. Spanjolene er både late, sover halvparten av dagen vekk med sin siesta, og så kommer de alltid for sent.
 
Det er store ord - men ok med det. Jeg er ikke i tvil om at vi lever i en landsdel hvor det absolutt er rom for forbedringer. Men merk at jeg skriver landsdel, for før vi langer for voldsomt ut med riven, må vi ha geografien på plass. Vi bor i Andalucía, og det er nøyaktig like stor forskjell på en andalusier, en madrilener og en galisier, som det er på en trønder, en østlending og en bergenser. Forskjellen ses, eller høres, ikke bare på aksenten. Den ses også i mentaliteten og i levestandarden. Snakker vi ledighet, produktivitet og utdannelse, henger andalusierne fortsatt litt etter, men når vi i store vendinger beklager oss, inkluderer vi også ”de der spanjolene” fra den nordøstlige provinsen Aragón, som har fått arbeidsledigheten ned under fem prosent og ”de der spanjolene” fra
Madrid som, målt i antall innbyggere, har flest selvstendig næringsdrivende i Europa. Det er imponerende resultater, som neppe er oppnådd med latskap og lange siestaer. Det samme tenker jeg når man ser foto, dokumentarfilm og snakker om ”gamle dager” med både utlendinger og spanjoler, som husker 70-årenes Andalucía. Uten på noen måte å kunne dokumentere det, tør jeg å påstå at Andalucía er en av de landsdelene som de siste førti årene har utviklet seg best og raskest i Europa. Det skjer kun med hardt arbeid. Det er bestemt ikke her det ømme punktet ligger. Det skal derimot finnes i begrepet management. Om våre andalusiske naboer forsto å organisere seg bedre og legge noen gode, langsiktige, visjonære planer, kunne Andalucía komme enda lenger.
Redde for å ta i et tak er de i alle fall ikke. - Og la oss nå bare se oss selv litt i speilet. Det er alltid sunt. Jeg kjenner ingen som andalusierne, som med glede aksepterer en 40 timers arbeidsuke, ikke kjenner til avspasering ved overtid, og synes det er luksus med fire ukers årlig ferie. Den hadde ikke gått i Norge, hvor vi har mye mer ferie og et godt utvalg av sporadiske fridager av alle mulige årsaker.
 
Jeg kjenner heller ingen som andalusierne, som bare ”går i gang” og smiler fordi de har en jobb. Jeg tenker spesielt på de ansatte i bygningsbransjen og i industrien, som ikke alltid har de beste arbeidsvilkårene. Det er hardt arbeid – så hardt at Arbeidstilsynet i Norge hadde kommet til unnsetning før den første arbeidsdagen var omme.
Jeg kjenner heller ingen som andalusierne, som jobber for så lite. Både minste- og gjennomsnittslønnen er rystende lave. Ha det i bakhodet, når du slapper av og ”later deg” på en av de mange gode strandbarene og restaurantene, som sprudler av liv på denne tiden av året. Vær ikke redd for å tipse raust når du får regningen. Personalet som tar imot, jobber givetvis 40-50 timer i uken for en ussel lønn. De der late spanjolene...

Utskrift