Dagen da Fuengirola ble født...

Mellom de mange elveutløpene på kysten nedenfor Mijas med fruktbar jord og ideelt klima – med rikt fiske og bra oppankringssted for båter som skulle levere varer og handle , vokste det etter de notoriske piratangrepene ble sjeldnere og sjeldnere utover på 1700-tallet fram spredt, fast bebyggelse. Allerede da snakket innbyggerne i den lille landsbyen om å danne sin egen by- og ikke være avhengig og styrt av den mye større Mijas ved foten av fjellene. Første seriøse forespørsel skjedde i 1822- men ble bryskt avvist. Altfor få sjeler levde der nede, fikk man høre . Ingen grunn til å løsrive seg, ikke nok infrastruktur eller evne til selvberging, lød budskapet.
Men så, etter flere forgjeves forsøk gjennom over 20 år, fikk en gruppe handelsmenn ledet av Nicolas Cotrina endelig gjennom at Fuengirola kunne skilles fra tvangsekteskapet med Mijas. Men – de 409 som hadde skrevet under fikk bare hevd på at byen skulle få 10 dekar- og større er den ikke blitt i dag heller. Borgermester- alcalde – ble Don Antonio Garcia Cortes. Magistratene i Malaga hadde godtatt løsrivelsen, men la som krav ned at man måtte vise til ordentlige planer for gater, plazaer og ikke minst en skikkelig kirke.
Ingen opptegnelser viser akkurat hva som skjedde den 30.mai 1841 i Fuengirola- uten at det omkring denne dato ble holdt et stort marked i byen. Men- sett gjennom en ung gutts øyne, kunne det kanskje ha artet seg noenlunde slik....

Den lille landsbyen – allerede da kalt Fuengirola- surret av liv. Markedsplassen bak den vesle ermita-en (kapellet) bugnet av fisk, maiskolber, fiken og alskens grønnsaker, hjemmelagde sko og klær, dunker med vin, ja, nesten alt man kunne finne på å produsere her i gårder og hjem langs kysten av Andalucia. Også fra andre steder, både langs Middelhavet og fra innlandet, møtte kremmere og handelsmenn opp for å tilby varene sine på denne festdagen i 1841. Selvsagt ville også et såpass stort og omfattende arrangement i tre hele dager til ende ha uheldige sider. Alskens taskenspillere, lurendreiere, lommetyver og det som verre var, strømmet til for å skaffe seg lettvint fortjeneste – nesten uansett midler. Foreldrene til tolvåringen Pablo Cortez hadde derfor strengt formant ham til å holde seg trygt hjemme, noe som selvsagt bare pirret eventyrlysten og nysgjerrigheten til den virkelystne og nyfikne guttungen. Selv ikke trusselen om å ikke få være med faren på jobb for første gang – kunne holde ham hjemme.
Solen hadde nettopp tittet frem bak skyene da Pablo kikket ut av den lave, trange ytterdøren som egentlig skulle være hvitmalt, men som nå hadde fått en ubestemmelig, gråsort teint. Fyring med rekved og torv gjorde at forurensningen hadde satt et sterkt og tydelig preg på alt som engang hadde hatt lyse farger.
Kysten så klar ut, ingen voksne som kunne sladre på ham var å se, hverken i de trange gatene eller innenfor vinduene. Ikke engang gamle enkefru Lopez i den nedslitte, gamle adobebygningen tvers overfor satt på sin faste plass bak de selvlagde åpne vinduslemmene og voktet på alt og alle. Han smatt ut på de sleipe, ujevne rullesteinene i en av byens få brolagte gater - ennå glatte og våte etter nattens kraftige regnvær – og pilte forsiktig oppover den slake bakken, svingte til venstre inn i det som de kalte Calle Larga- og senket farten for å få igjen pusten. En pjuskete, branngul katt skvatt unna og stirret fornærmet opp på ham, forstyrret i den evige jakten på rotter og mus som det vrimlet av her nede ved havkanten.
 
Den velvoksne, lyshårete og grønnøyde tolvåringen trakk ulljakken godt rundt seg. En usedvanlig kjølig vind for årstiden fikk ham til å hutre av ubehag. Tross alt viste kalenderen 30. mai! Plagget hadde allerede blitt i trangeste laget etter han hadde fått den av besteforeldrene året før – det var tydelig for alle at den allerede kraftige, atletiske og snartenkte guttungen ville bli en flott og staut ung mann om ganske få år. Allerede nå skilte han seg klart ut fra ande guttunger – faren hadde fortalt ham at familien stammet fra øya Gomera , hvor lyshårete mennesker var helt vanlig. Men Pablos store ideal, skolelæreren Cristobal Vega, hadde antydet at han kanskje stammet fra grunnlegggeren av borgen Sohail- kalifen av riket Cordoba på 900-tallet. Denne stormannen skal nemlig ha hatt grønne eller blå øyne- og Pablo likte denne forklaringen best!
På hjørnet nede ved et av fiskemottakene i Calle Espania stoppet han for å kikke inn det smale, trange vinduet til matbutikken til Alvarez-familien. Som unggutter flest kjente han seg alltid sulten, og tennene løp i vann ved synet av alle godsakene han kunne se innenfor. Klippfisk fra nord, spekemat fra Sierra Nevada, frukt fra åsene opp mot Mijas- alt føltes like fristende.
Plutselig fikk han et så kraftig slag på skulderen at han kjørte nesen inn i det ruglede, skitne vindusglasset. Mer enn irritert snudde han seg og brølte ut «Hva fanden!» - men roet seg straks han så at bestekameraten, Jordi, storflirte til ham. «Der fikk jeg deg! Du må være mer oppmerksom og ikke snuble omkring i din egen, lille verden. Du bor i en stor, viktig by nå, Pablo!» Han pekte på vinduet. « Glem alt du ser her- hverken du eller jeg har råd til å kjøpe noe, likevel. Entiendes?» « Så sant, så sant, dessverre «, måtte Pablo innrømme. De to jevnaldrende guttene fikk bare småslanter av foreldrene- og tjente lite utenom. Han og mørkhårete, lubne Jordi slentret videre uten å bry seg altfor mye om at de ikke akkurat tilhørte den pengesterke delen av befolkningen i Fuengirola.
 
Byen framsto naturlig nok som et slags gjennomsnitt av småstedene rundt den langt større Malaga- nederst lå fiske- og handelsmottakene, lenger opp et uensartet av små og bare litt større forretninger og bolighus, staller og innhegninger. Aller fattigsligst var det nede i Barrio de Santa Fe de Los Boliches. Her bodde mest småbåteiere, fiskeløpere og andre dårlig betalte arbeidsfolk. Guttene hadde forbud mot å bevege seg nedover dit- slagsmål og det som verre var, skjedde altfor ofte blant de små, trange hyttene. Selv om bare rundt et snes fastboende holdt til her, huset de to hospitsene ofte mange mer eller mindre røffe tilreisende. Stedet hadde fått navnet sitt etter de håndholdte fiskenøtene som man vadet utover de langgrunne strendene med. Ikke alle hadde råd til å holde seg med båter.
Ovenfor calle Rafael , nærmest det som han visste skulle døpes til «Plaza de la Constuticion» -konstitusjonsplassen – og rundt Plaza de los Chinorros , bodde de som far til Pablo kalte sossen, i etter forholdene store, hvitmalte bygninger som lignet mer på landeiendommer enn byhus. Beboerne her hadde sin egen brønn på Plaza del Pozo.her hadde man også planlagt å reise det nye rådhuset, Casa Consistorial- grunnsteinen var allerede lagt.
«Har du tenkt på det samme som jeg? « Pablo kunne ikke dy seg for å utfordre Jordi. « Skal vi snike oss opp for å se om det skjer noe spennende på markedet?» Bestevennen var mer enn enig, men de måtte jo passe på at ingen oppdaget hva de hadde i sinne – så de kikket godt rundt seg og nesten listet seg oppover. De visste at de måtte passere det lille fengselet- et skur der tyver og døddrukne fylliker havnet når de ikke hadde gjort noe alvorlig nok til å bli fraktet til Mijas. Ryktene gikk også om at der på Plaza de la Venta hadde prester fra Malaga brent dissentere på bålet under Inkvisisjonen. Guttene var ikke særlig hipne på veivalget – rop og gauling hørtes derfra hele tiden – men skjønte denne lille omveien var nødvendig om de skulle klare å nå fram til markedsplassen uten å bli avslørt av noen som kjente dem og som helt sikkert ville sladre til foreldrene deres. I så fall ville det vanke både lusinger og det som verre var! Calle de Saladeres, der salteriene lå og Calle de Riego der byens to felles vannposter og vaskesteder hadde blitt plassert- ble hurtig forsert- og snart spankulerte de nysgjerrig langs gaten som alle kalte Palangreros- fiskebåtgaten -bort mot markedet som om de ikke hadde noen bekymringer i livet, forskjellige i utseendet, men samstemte i ønsker og interesser. Bak dem tronte den gamle festningen Sohail med Torre del Homenaje- nå nokså forfallent og ubetydelig etter storhetsdagene tretti år tidligere da en svær engelsk hær ble beseiret. At det egentlig var polske leiesoldater som utførte stordåden, brydde ikke folk seg om. Stolte kjente de seg likevel!
Utenfor kroen til gamle Diego- egentlig fra Mijas og ikke altfor godt likt av landsbyboerne- stoppet de opp og kikket forsiktig inn den åpne døren. Siden markedsdagen alltid gjorde folk tørste, var stedet allerede nesten fullt av skrålende, øl- og vindrikkende tilreisende og fastboende. Feiringen av bystatusen var visst allerede i gang. Tre massive, håndhogde bjelker som ryktet fortalte hadde blitt slept dit fra et gammelt piratskipsskrog- holdt taket på plass, og steinheller fraktet fra et sted de voksne kalte «romer-ruinene» , gjorde golvet noenlunde beint.
Som vanlig vinket innehaveren til guttene- de hadde mange ganger hjulpet ham med å slepe døddrukne gjester ut fra kroen og latt dem sove rusen ut i den lille plazaen bak bygningen. Foreldrene deres var selvsagt ikke oppmerksomme på denne lille ekstrainntekten- hadde de vært det, ville reaksjonene blitt voldsomme. Spesielt faren til Jordi hadde tydelig slått fast at sønnen var for ung ennå til å engasjere seg i mannfolkarbeid. Man måtte leke så lenge man var barn, mente han.
 
At guttene nærmet seg markedsplassen, var ikke vanskelig for dem å skjønne. Støyen lå som et tungt, ullent teppe over gatene og den rektangulære plazaen. Til lille Fuengirola å være, myldret det av folk – selgere, kjøpere og nysgjerrige tilskuere. Greit nok at tidene ikke var de beste- som de eldre så ofte påpekte- men aldri hadde den lille byen sett et slikt, yrende liv. Så å si alle varene som ble tilbudt, hadde blitt til ved hardt arbeid og dyktig håndverk. Alskens produkter fra jord og skog, fra dyr og fisk hadde det til felles at de var egenproduserte. Kledebon i forskjellige farger, utførelser og kvalitet – utstyr til hus og hjem og mat fra sjø og land i alle varianter. Tung, mørk svettelukt blandet seg med duften fra alle varene og med eimen fra hester og hunders etterlatenskaper.
Guttene trakk pusten dypt før de bega seg inn i vrimmelen av spennende syn og muligheter. De måtte se seg godt for før de tråkket ned, barbeinte som de var. Sko fikk de kun bruke når de gikk til messe. De voksne, derimot, i alle fall de lokale – hadde på seg kl.aprende tresko
Ikke et eneste øyeblikk tenkte de på at de kunne bli utsatt for noe farlig – tross alt befant de seg jo i hjertet av hjembyen sin. Utrop som «hei der, gutter se disse flotte knivene!» - og «se opp, ikke rør varene mine, idioter!», gjallet mellom bodene som hadde blitt satt opp med planker lagt over gamle tønner og kasser. Noen steder hadde man spandert på seg tak av grov seilduk- ja, til og med et par sammenspikrede småhus kneiset over mangfoldet av folk og dyr og gjørme. Helt øverst hadde man reist en liten platting. Her skulle talene og stadfestelsen av at Fuengirola nå hadde blitt en by, finne sted,
Men akkurat det brød de to kameratene seg null og niks om- til det var de altfor fascinert av utvalget i de bodene som bød på kniver av alle slag og størrelser. Begge lot seg fascinere av å se på nært hold så mange forseggjorte og vellagede stikk- og huggvåpen som også ofte ble presentert i vakre, rikt pyntede lærslirer.
Plutselig hørtes det høye, sinte rop. « Hei, stans! Stopp tyven!» En loslitt, fillete kar stormet av sted og skubbet vekk alle rundt seg – skarpt forfulgt av en rasende handelsmann. Hva tyven egentlig hadde stjålet, var litt uklart- men Pablo kjente ham straks igjen. Han hadde sett ham mange ganger før – og også vært med på å trekke den illeluktende, døddrukne fyren ut fra ølstuen til Diego. Domingo «med øyet» ble han ofte kalt – selvsagt på grunn av et nokså dårlig tilpasset glassøye som mest av alt lignet på en flaskebunn! Ryktet fortalte at han hadde fått stukket ut øyet i en knivkrangel nede i Arroyo Real- grensen mellom los Boliches og hoveddelen av Fuengirola. Her lå fremdeles et lite skur som serverte billig vin og sterkere saker. Dette var noe av del første den nye alcalden hadde lovd å fjerne.
Nesten som en refleks satte guttene etter ham, men da de andpustne nesten hadde nådd ham igjen, stoppet Pablo brått og grep kameraten fast i armen.
«La oss komme oss vekk herfra før vi havner i trøbbel. Det er på tide å få med seg litt av talene om hvor flott byen vår skal bli!» Begge var tydelig nervøse – hvis de kom opp i bråk, ville det neppe bli godt mottatt av foreldrene. kanskje også lusinger og beltepryl. Da var det mye bedre å la tyven slippe unna.
 
Litt motvillig snudde de og ruslet tilbake samme vei de hadde kommet, litt utladet av alle tumultene, ropingen og skrikingen. Fra den lille plattingene hørte de litt av alcaldens tale- om at det var mye å gjøre ennå før byen fremstod slik den burde. Det måtte reises rådhus, skole og kirke. En skikkelig plan over de 14 gatene- hvor ikke alle hadde offisielle navn enda – måtte utarbeides og de i alt 120 , bebodde husene skulle males.
Ordene tonte etterhvert vekk for Pablo- tankene på at faren hadde lovd at han skulle få manøvrere båten for første gang neste dag fikk ham til å smile. Onkelen som ellers var fast mannskap hadde blitt lå syk nede i Los Boliches. Faren hadde lenge blitt ansett for å være byens mest pålitelige fiskeleverandør, djervere og dristigere enn de fleste.
Pablo kunne ikke glede seg mere!

El Cid: Spanias mest populære folkehelt

Nesten tusen år etter sin død er Rodrigo Díaz de Vivar, bedre kjent som El Cid, fremdeles Spanias mest populære folkehelt – og et nasjonalt ikon!

Vi møter navnet hans stort sett over alt i Spania; Calle El Cid, Plaza El Cid, Casa El Cid... I Malaga finnes det sågar en hatte-butikk som heter Sombrerería Del Cid. Og spanjoler som utvandret til Amerika tok med seg sin folkehelt i sine hjerter, og kalt opp steder i den nye verden etter den store krigeren.
 
Roderigo Díaz ble født i 1044 i Vivar nær Burgos i Nord-Spania. Hans far var adelig, og Roderigo vokste opp ved hoffet til Kong Ferdinand den store, og tjenestegjorde for Kong Ferdinands sønn, Sancho II. Sammen ledet de et militært angrep som var rettet mot Sanchos to brødre, Alfonso og García, samt de mauriske områdene i Andalucía. Men da Sancho selv ble myrdet, så gikk tronen til hans bror Alfonso som sendte Roderigo i eksil.

Skiftet side

Roderigo begynte så å krige på maurisk side, mot Aragon og Barcelona, og det var maurerne som ga den dyktige strategen navnet El Cid som er direkte avledet av ordet "al-sayyid", som er arabisk for ”mektig/kraftfull herre”. Han viste seg igjen som en glimrende kriger og gjenvant sitt rykte som en briljant militær leder.
 
I 1086 ble Castilla og kong Alfonso påført store nederlag i et slag mot araberne, og Alfonso fant ut at han måtte overvinne bitterheten som han følte mot El Cid. Vilkårene for igjen å krige på de kristnes side må ha vært attraktive, og El Cid begynte atter en gang å kjempe mot de arabiske inntrengerne. Han fikk nå navnet El Campeador, som på spansk betyr ”Den enestående krigeren”.

Valencia blir et pluralistisk samfunn.

El Cid fikk operere selvstendig, og etter noen år vendte han blikket mot de fruktbare og rike områdene rundt Valencia som ble styrt av forskjellige muslimske ledere. Gradvis økte han sin kontroll over området, og i 1094 etablerte han et uavhengig fyrstedømme på Middelhavskysten etter at stridighetene mellom ulike arabiske dynastier var blitt slått ned. Her hersket han over et pluralistisk samfunn med støtte både fra kristne og muslimer inntil sin død i 1099. Levningene hans ble brakt tilbake til fødestedet, og han ligger nå gravlagt i den vakre Burgos-katedralen.
El Cid er udødeliggjort i sanger, dikt, romaner, filmer og videospill. Mest berømt er kanskje filmen El Cid fra 1961 med Charlton Heston og Sophia Loren i hovedrollene. Filmen er fremdeles mulig å se i sin helthet på youtube. Videre finnes det utallige sagn som forteller om den modige hærførerens bedrifter. Da han red sørover mot Valencia for å kjempe på de kristnes side, følte han seg forfulgt av mauriske krigere. Ved Monforte del Cid, den lille byen som ligger et par mil vest for Alicante, måtte han anspore hesten for å ta et kraftig hopp. Han fløy mange hundre meter gjennom luften, fra den ene fjelltoppen til den andre. ”Beviset” kan sees på toppen av Sierra del Cid, der det fremdeles er merke i fjellet etter sadelen hans...
 

Fakta:

Rodrigo Díaz de Vivar (1044 – 1099), bedre kjent som El Cid Campeador, var en spansk adelsmann og en dyktig strateg og kriger. Han kjempet både på kristen og maurisk side. Navnet El Cid er avledet fra ordet ”al-sayyid” som er arabisk og betyr mektig/kraftfull herre. Hans kristne tilhengere ga han tilnavnet ”El Campeador” som på spansk betyr ”Den enestående krigeren”. Navnet hans går igjen i diverse spanske stedsnavn.
 

Spis 12 druer – og få et Godt Nytt År!

Vinrankene står tett i tett i områdene rundt Novelda og Aspe i Alicante-provinsen. Men det er få druer å få øye på, selv om mange av dem fremdeles ikke er høstet. De er nemlig møysommelig pakket inn i hvite papirposer.
 
Det var borgemesteren i Novelda som for over hundre år siden fant ut at han ville prøve å beskytte druene mot druepest, en type møll som angrep og ødela frukten, ved å henge papirposer utenpå drueklasene. Én og én pose med åpen bunn ble møysommelig knyttet rundt hver sin drueklase mens druene fremdeles var små som pepperkorn. Og resultatet var en suksess. Ikke bare var druene fullstendig fri for både pest, fuktskader og fugleskitt, uten direkte sollys brukte druene lenger tid på å bli modne, og ble dermed søtere og mer velsmakende. Det lille mikroklimaet inni hver pose sørget i tillegg for at alle druene ble modne samtidig, sånn at alle var like store.
 
Denne måten å drive fram druene på er blitt vanlig langs store deler av Rio Vinalopó, den mer eller mindre uttørkede elven som renner gjennom deler av Alicante-provinsen. Tidlig på sommeren kan man se "druepakkere" i områdene rundt både Aspe og Novelda. Etterspørselen etter raske hender som kan knytte poser er et verdifullt supplement til sysselsettingen i dette området.
 
Det sies at tradisjonen med å spise druer på nyttårsaften ble innført i 1909 som skal ha værte et ekstra godt drue-år. På grunn av den store avlingen bestemte myndighetene at de skulle gi bort en del av druene i forbindelse med nyttår, og det å spise druer på nyttårsaften har siden blitt en tradisjon. Mange stiller seg imidlertid skeptisk til denne historien, og minner om det den gang ville vært bortimot umulig å oppbevare vanlige druer som ble høstet i august/september helt frem til nyttårsaften. Uansett opphav, så er det en tradisjon som er blitt mer og mer vanlig i Spania, og som også har spredd seg til flere land i Sør-Amerika.
 
Det er hovedsakelig Aledo-druen som nyter godt av den tidkrevende og omsorgsfulle behandlingen, en grønn drue som også brukes til produksjon av hvite viner. Aledo er i utgangspunktet en robust drue med tykt skall, men i papirposens lune hi blir skallet noe tynnere.
 
Druene er i disse dager under veis til innbyggerne over hele den iberiske halvøy. Når klokka slår sine tolv slag ved inngangen til det nye året, så skal de stå med 12 druer i hånden. For hvert klokkeslag må de spise én drue. På den måten sikrer de velstand for seg selv og sine nærmeste i det kommende året.
 
Vi har selv stått blant festglade spanjoler og stappet i oss druer - et godt råd er å fjerne skallet i forkant, klokkene slår nemlig fortere enn du klarer å svelge unna...

Nordmenns casino-trender

Riktig mange nordmenn har fått øynene opp for at det er enormt underholdende å spille online casino.
 
Flere og flere spillere deler også sine resultater på sosiale media med hashtags som #casino eller #bonus. Denne tendensen er også med på å gjøre det enda mer populært å spille online casino.
 
En annen tendens som er med på å gjøre online spill enda mer populært er den stigende interessen for e-sport, som Counter Strike. Det ses tydelig at etterhvert som media har begynt å ta denne sporten alvorlig, øker interessen for online spill også. Selv om det kanskje kan være langt fra et first person shooter-spill som Counter Strike til et online casino-spill eller enarmet banditt, er det allikevel i samme underholdningskategori, og det er kanskje derfor man kan ane en økning i interessen. Det er på mange måter blitt mer legitimt å skaffe sin underholdning online.
 
Noen har én enkelt casino-side som de sverger til, og andre hopper rundt mellom forskjellige sider i et forsøk på å finne de beste tilbudene eller de morsomste spillene. Sider som Casinoer.com gir et overblikk over hvor du finner de beste velkomstbonusene, de høyeste jackpottene, høyest ratede spill og et utall av andre parametere. Det kan også være en god ide å se på andre brukeres anmeldelser når man skal velge seg et godt spillested, men vær oppmerksom på at det som du setter pris på, kanskje ikke nødvendigvis er det samme som andre brukere setter pris på. Det er derfor under alle omstendigheter en god idé å selv prøve spillene for å danne seg sin egen mening.
 
Virtual reality

Dette er en trend som tar hele verden med storm for tiden, og det skjer virkelig mye på VR-fronten – også i Norge. Etter Playstation kom ut med sitt VR-aggregat, som er i nærheten av overkommelig prismessig for en vanlig familie, har det virkelig gått opp for mange hvor uendelige mulighetene for VR er i vår hverdag. Og alt tyder på at vi fortsatt vil komme til å se VR gjøre inntog i våre liv. Det er ikke kun underholdningsmessig at VR er interessant. Det er nemlig blitt gjort forsøk med brannofre, som har notert en reduksjon i smerteomfanget ved å spille VR-spill hvor de har skullet ferdes i et kaldt og snødekket område. Det forskes fremdeles på hva man kan bruke VR til i helsesektoren. Kan depresjon lindres ved å spille spesielle VR-spil? Vil det være noe som man i fremtiden kan få på resept?
 
Sunnaas Sykehus er Norges største spesialsykehus innen rehabilitering, og de benytter seg også av VR i behandlingen av sine pasienter. Det dreier seg spesielt om behandling i form av smertelindring.
 

Norsk kunst og miljøvern forenes i Spania

Den lille landsbyen Atapuerca i provinsen Burgos (Castilla y Léon) har bare noen få hundre innbyggere, men den er viden kjent for de arkeologiske funnstedene i utkanten av landsbyen, som i år 2000 ble oppført på UNESCOs verdensarvliste. Her har man funnet Europas eldste menneskelige fossiler og bosetninger. Utgravingene har pågått i mange tiår, og funnene byr stadig vekk på nye og hittil ukjente oppdagelser om menneskets utvikling. De arkeologiske utgravingene kan besøkes i Atapuerca, og mange av funnene kan ses i Burgos, på museet Museo de la Evolución Humana.
 
Det var nettopp her ved besøkssenteret for de arkeologiske utgravingene i Atapuerca, CAREX, at Det Norske Magasinet var så heldig å tilfeldigvis treffe på den norske kunstneren Lise Wulff, som er initiativtaker og leder for prosjektet «The Scream from Nature». Prosjektet tar utgangspunkt i Edvard Munchs kjente maleri «Skrik», og i forskjellige miljøer og land verden rundt har Lise Wulff gjenskapt «Skrik» ved hjelp av en rekke forskjellige teknikker og i mange forskjellige materialer, alle med hensikt om å hjelpe og bedre miljø og natur.
Lise forteller at de i 2016 ble plantet 700 trær ved besøkssenteret CAREX i Atapuerca, og prosjektet her ved landsbyen gjøres i samarbeid med CAREX, naturvernsorganisasjonen «Un Bosque para la Planeta Tierra», museet i Burgos, og med bistand og støtte fra den norske ambassaden i Madrid. Trærne ble i 2016 plantet i form av Skrik. Lise forteller; «På grunn av to veldig tørre somre har mange av trærne dødd, og nå planter vi 500 nye trær av typen Majuelos, som får hvite vårblomster, blader, høstfarger og røde bær. Trærnes utvikling vil dokumenteres fremover når de begynner å vokse, og man kan se installasjonen fra terrassen på CAREX. Intensjonen med prosjektet er å skape positive endringer for miljøet, det være seg å plante trær, som her, eller ta tak i andre ting som folk kan bidra med, som å kaste mindre mat (da har jeg f.eks. laget Skrik med frukt og grønt med skoleelever, og snakket om hva vi kan gjøre for å kaste mindre mat, og så har de spist skrikene etterpå), resirkulere (lage skrik med f.eks. plastflasker, tomme t-lys holdere mm - i Norge kaster vi hvert år aluminium fra t-lys tilsvarende 30.000 sykler!)».
 
Prosjektet The Scream from Nature og Lise Wulff har vært aktiv i flere land, foruten Spania bl.a. Myanmar (tidl. Burma) og Lake Inle og ikke minst Norge, f.eks. under Øko-festivalen «Mitt Grønne Oslo» i 2017. Overalt i verden har det blitt skapt hundrevis av Skrik, med tusenvis av deltakere. Prosjektet var en del av Munch-jubileet i regi av Munch-museet og Nasjonalmuseet, og Stine Lise Hattestad Bratsberg har vært en viktig samarbeidspartner gjennom sitt engasjement rundt samfunnsansvar i PureCSR. Sparebankstiftelsen DNB som støtter opp om så mange fine prosjekter, har også vært viktig for at The Scream from Nature har latt seg gjennomføre.
 
Det Norske Magasinet mener at det er særdeles viktig å sette fokus på natur og miljø – nå i dag faktisk viktrigere enn noensinne før – og vi håper med denne lille reportasjen å kunne være med på å spre oppmerksomhet om dette betydningsfulle prosjektet, iscenesatt av kunstneren og miljøforkjemperen Lise Wulff. Vi avslutter med å ønske henne lykke til videre på ferden med prosjektet, og hvem vet, kanskje vi treffer på henne et annet sted i verden ved en senere anledning?
 

Les mer om prosjektet «The Scream from Nature» på http://www.thescreamfromnature.com

 

Siste nytt

Málagas Victoria-øl utvider · AVE-toget til Granada innvies …

Málagas Victoria-øl utvider     Málagas lokale øl, Victoria, er blitt så populær at d...

Kortnyheter

Metroen kanskje klar allerede i 2020 · Tilskudd for elbiler …

Metroen kanskje klar allerede i 2020 Etter ti år med konstante forsinkelser og budsjettutvidelser s...

Kortnyheter

Stor debatt om utlendingers selvangivelse · Skjebnedag for p…

Stor debatt om utlendingers selvangivelse Den nokså omtalte model 720 i den spanske selvangivelsen ...

Kortnyheter

Ny PSOE–Podemos regjering på vei · Hotel Hilton investerer 2…

Ny PSOE–Podemos regjering på vei Endelig er det fremskritt i forhandlingene om dannelse av en ny re...

Kortnyheter

De siste artiklene - Det Norske Magasinet

Sommeren 2019 på Costa del Sol og i Andalucía

Sommeren 2019 fikk en fin start, da 1. juni i år falt på en lørdag, med sval bris, 26 grader i skygg...

Tema & Profiler

Nyheter fra Den Norske Skolen, Malaga

Bilde: Idrettsdag på stranden.   Mai er årstid for ekskursjoner For at ungdomsskolen skal ...

Tema & Profiler

Lider du av allergi?

Fakta: Chloe og Friederich er holistiske behandlere som ser på deg som en helhet, og anerkjenner at...

Helse

Zaragoza

Catedral-Basílica de Nuestra Señora del Pilar er byens desidert største severdighet.   Vi ank...

Utflukter & Reiser

Baronessens Eplekake

Denne måneden synes jeg dere skal prøve noe som er superenkelt. Denne kaken går raskt å lage og den ...

Gastronomi

Rabies i Spania

I en slik situasjon vil de fleste mennesker nok holde seg langt unna. Løshunder bør fanges inn og av...

Tema & Profiler

Utstilling: Osbornetyren – en hyllest

De er fordelt over hele Spania, og på Costa del Sol har vi også noen av dem. Stolt og sterk troner d...

Kultur

Sabor a Málaga: Grupo Gallego – et ledd i distribusjonskjeden

Her i vår artikkelserie om Sabor a Málaga besøker vi ofte små gårdsbruk og produsenter av produkter ...

Gastronomi

Utflukter & Reiser

Zaragoza

Catedral-Basílica de Nuestra Señora del Pilar er byens desidert største severdighet.   Vi ankommer Zaragoza en solfylt ettermiddag. I det fjerne skimter vi de snødekte toppene av Pyreneene hvor solen fremdeles skinner. Foran oss renner Ebro, Spanias mest vannførende elv, og minner mest om et ...

Utflukter & Reiser

En ny fjellkjede, en forlatt gruveby, en eldgammel…

Nå vet jeg jo godt at Sierra de los Filabres ikke er det minste ny... den er kun ny for meg, og sikkert også for mange andre. Denne fine fjellkjeden ligger nord-øst for Sierra Nevada og er litt lavere, men dog over 2000 m.o.h. og meget øde, uberørt og ukjent. Det ligger fem observatorier oppe på top...

Utflukter & Reiser

Torrox Pueblo

En bortglemt perle? Lar du deg charmere av bratte trapper som snor seg oppover fjellsiden mellom små hvitkalkede hus med bougainvillea ved inngangsdøren? Får du fred i sjelen av å sitte på en benk og bare se utover et hav som blinker langt der nede, mens du lurer på om det er Afrika du skimter i de...

Utflukter & Reiser

Kultur

Utstilling: Osbornetyren – en hyllest

De er fordelt over hele Spania, og på Costa del Sol har vi også noen av dem. Stolt og sterk troner d...

Kultur

Museer i Málaga - MIMMA

do, re, mi, fa, sol, la, ti, do MIMMA også kalt Museo Interactivo de la Música Málaga ”Please...

Kultur

Den omreisende flamencodanserinne

Tilfeldige møter på egen hånd Jeg har alltid nytt mine personlige møter i utlandet. Særlig når je...

Kultur

Sport

Arilds Corner

Málaga CF må bli en toppklubb Málaga by som er ”hovedstaden” på Costa del Sol er Spanias ...

Sport

Publikumsfavoritten Cifu

En kriger, en selverklært hipster, en spiller som flykter fra fotballens luksusliv og ikke...

Sport

Victor den 10.

Fulgte i fotsporene til Michael Laudrup og Michel - og kjemper nå for opprykk med Málaga t...

Sport

Annet

Estrella Damm Andalucía Masters 27. – 30. juni

Fantastiske golfrunder hvor følelsene er til å ta og føle på og presset på spillerne øker i løpet av uken. Slik er Estrella Damm Andalucía Masters – golfturneringen hvor det spilles om den ettertrakte...

Golf

2 minutt med sjømannspresten - Mai 2019

En av de mest kjente fortellingene i Bibelen handler om Jesus som metter 5000 mennesker med to små brød og fem små fisk. Det er en mirakelfortelling som man gjerne vil hoppe over fordi den ikke passer...

Annet

Golf April 2019

LOS VIKINGOS SPILTE PÅ CERRADO DEL AGUILA GOLF & RESORT MED ETTERFØLGENDE GENERALFORSAMLING SØNDAG 10. MARS 2019. Costa del Sol levde opp til navnet da 28 Los Vikingos stilte til start søndag 1...

Golf

Tema & Profiler

Nyheter fra Den Norske Skolen, Malaga

Bilde: Idrettsdag på stranden.   Mai er årstid for ekskursjoner For at ungdomsskolen skal ...

Tema & Profiler

Rabies i Spania

I en slik situasjon vil de fleste mennesker nok holde seg langt unna. Løshunder bør fanges inn og av...

Tema & Profiler

Nikki Beach – 20 år med feiringer

Nikki Beach, det familieeide og -drevne internasjonale varemerket for luksusliv og gjestfrihet feire...

Tema & Profiler

Sommeren 2019 på Costa del Sol og i Andalucía

Sommeren 2019 fikk en fin start, da 1. juni i år falt på en lørdag, med sval bris, 26 grader i skygg...

Tema & Profiler

Kan homoseksualitet kureres?

Søker du personlig utvikling, etterutdannelse eller ny inspirasjon er tilbudet av kurs, foredrag og ...

Tema & Profiler

Cudeca: Bruktbutikkene med et viktig formål

Det er fredag og klokken er 09.55. Utenfor Cudecas nye butikk i Los Boliches, rett ved salgshallen, ...

Tema & Profiler

Norrbom Marketing

Kontakt

Leserservice

seksjoner

Norrbom Marketing

Centro Idea
Ctra. de Mijas km. 3.6
29650 Mijas-Málaga
Tel. 95 258 15 53
norrbom@norrbom.com