Den fascinerende historien om Andalucías dørnagler

Skrevet av Karethe Linaae . Publisert i Kultur

Gamle dører har alltid fascinert meg. Uansett hvor jeg er, på rundreise i Italia, syklende på Venice Beach i California, i indiske storbyer eller i grisgrendte norske bygder så har jeg alltid tatt flere bilder av dører enn noe annet, selv mine reisefeller.
 
Når jeg bodde i Paris, ble jeg besatt av dørhammere, men det var ikke inntil vi flyttet til syd Spania at jeg oppdaget en hel ny verden tilbehør for inngangsdører - som dørnagler.
 
En dørnagle er ikke en hvilken som helst spiker. Per definisjon er det en type bolt satt inn i en dør hvis formål er enten praktisk eller dekorativ, til tider begge deler. Med andre ord har naglen ikke nødvendigvis en strukturell funksjon. Det siste er for min del ganske irrelevant, siden naglen i seg selv, spesielt den originale håndsmidde andalusiske dørnaglen, er som et lite kunststykke. Hvorfor skulle den derfor trenge andre funksjoner?
 
Når vi for noen år tilbake kjøpte ruinen som skulle bli vårt fremtidige hjem i Ronda, så jeg med en gang for meg den fabelaktige gamle døren som skulle bli vårt inngangsparti. Vi begynte å finkjemme Andalucía fra ende til annen, fra eksklusive antikvitetsforretninger til lugubre gate markeder, uten hell. Vi oppdaget en bedrift i Granadas Alpujarra fjell region som etter sigende lager tradisjonelle Al Andaluz-type dører. Prisene i nett katalogen var høyere enn det vi hadde tenkt oss, men det føltes berettiget etter alle treutskjœringene å bedømme. Siden en forretning nær Marbella hadde et par av disse underverkene på lager, kjørte vi ned til kysten for å ta en kikk. Det ble dessverre ikke full klaff den dagen. Dørene var hva jeg vil kalle en dårlig kopi av stilarten Familen Flint, med masse overdreven og røff håndmeisling. På nært hold så treverket ut som et plastikk tømmerhus som man finner på en fornøyelsesparker. Nok en gang oppdaget jeg at hva vi pleide å si i film industrien er sant, at ting kan være good from far, but far from good... Kombinasjonen bueno, bonito y barato, eller bra, vakker og billig, finnes selv ikke her i Spania.
 
Jeg begynte å fotografere dører hver gang vi var på tur og startet et bildearkiv for vår fremtidige gateinngang, inkludert mangfoldige kandidater for håndtak, dørhammere, luker med og uten deksler, nøkkelhull innfatninger og selvfølgelig uendelige eksempler på dørnagler.
 
Siden vi fremdeles ikke hadde funnet vår drømmedør, spurte vi en nabo hvor vi burde lete. Hun anbefalte oss å snakke med Salvador Sato, en eldre rondeño herremann som etter sigende hadde et lager fullt av antikke dører. Hans lokale viste seg å være en gruppe sammenhengende gårdsbygninger og tidligere staller på den svingete grusveien som gikk rett forbi vår kolonihage. Vi hadde selvsagt gått forbi der mange ganger uten å vite hva slags rikdommer som var gjemt på innsiden av de grønnmalte garasjedørene.
 
Og skatter var det nok av. Salvador hadde sal på sal med gamle dører som han hadde kjøpt gjennom årene fra forhenværende klostre og falleferdige gods. Han kunne tilby klassiske inngangspartier for slott, herregårder og designer boliger for filmstjerner. Vi så kolossale portaler som virket som de kom fra festninger fra Middelalderen, doble paneler med håndslipte glass som kunne separere ens mange feststuer og gjeste haller, i tillegg til et ubegrenset utvalg av gamle entreer av enhver type, tidsepoke og stil. Stedet var et sant museum - et himmelrike for restauratører og et utopi for dørentusiaster som meg selv.
 
Det eneste vi ikke fant, var en enkel dør som kunne passe til vårt beskjedne landsbyhjem, hvis fasade ikke var mer enn tre meter bredt. Vår inngang var simpelthen for liten.
 
Salvador foreslo at han kunne kappe ned en av dørene, men vi ville ikke ødelegge en av hans dyrbare, minutiøst restaurerte dører. I tillegg hadde vi ingen aning om hvor stor åpning vi ville få tillatelse til å lage, siden døren i ruinen vår var skapt for de kortvokste andalusiske landsbyfolkene som hadde bygd huset for mange år siden. Så vi måtte bare takke Salvador for den utrolige omvisningen og fortsatte jakten vår.
 
Mange måneder senere kom endelig byggetillatelsen, selv om vi ennå ikke hadde funnet en dør. Det endte med at en lokal snekker ble hyret til å lage døren etter mine tegninger med fotografier som referanser. I mellomtiden fortsatte vi letingen etter dørtilbehør. Å finne nye dørnagler og dørhåndtak i gammel stil er ikke noe problem her i Andalucía, men de fleste er dårlige og/eller billige kopier. Og når kona er designer, så er ikke det bra nok...
 
Ved en tilfeldighet gikk vi en dag forbi et verksted i byen og fant en bøtte med gamle nagler av to forskjellige slag. ”Vi tar alle sammen”, hastet vi med å si til fyren som jobbet der.
 
Tanken var at hvis den ene typen ikke passet, hadde vi den andre i reserve. Naglene var dekket med rust og klumper av gammel blymaling, men siden dette var det eneste stedet vi hadde funnet antikke dørnagler etter to års intens leting, så kunne vi ikke la sjansen gå fra oss.
 
Jeg tilbragte tre uker med å skrubbe hver av de cirka åtti naglene med kokende eddik, som i følge min restaurasjons instruktør María Jesús er det beste for rust og skittent metall.
 
Hvis noen forteller deg at restaurasjon ikke er en sann prøvelse for ens tålmodighet, så har de aldri gjort det. Og når det kommer til stanken kan den ikke engang beskrives.... Når naglene endelig var rene og beskyttet med matt lakk, tok jeg dem og min plan over nagleplasseringen til snekkeren slik at han kunne bolte dem inn i vår ferdige inngangsdør.
 
Jeg tenkte ofte på Salvadors dører, og en dag ruslet jeg ned til gården hans for å slå av en prat og ta noen bilder, slik at jeg kunne dele hans unike samling med andre entusiaster for antikke dører.
 
Salvador fortalte at han hadde jobbet med dører siden begynnelsen på 1960 tallet. Hans familie var antikvitetshandlere, men han ville bare restaurere dører. Og puertas er hans store lidenskap også i dag.
 
Hans samling inkluderer et par imponerende dører fra 1600 tallet i Cádiz. På den tiden var byen i sør viktigere enn Madrid, hvilket forklarer den statlige stilarten. Dørpanelene har de mest utrolige dørnagler jeg noen gang har sett med løver på naglehodet.
 
Jeg fant også en par inngangsdører fra 1800 tallet fra Puerto Santa María, hvorfra Columbus startet en av sine amerikaferder.
 
På kysten benyttet snekkerne ofte mahogni eller sedertre, mens dørene fra innlandet som her i la Serranía de Ronda var vanligvis laget av lokale trearter som furu eller valnøtt.
Akkurat som Andalucías dører har sine histories, så har også dens nagler. De fleste andalusiske hjem pleide å ha dørnagler på ytterdørene på grunn av klimaet. Det andre par entrédører som tradisjonelt er plassert et par meter innenfor ytterdørene, er naglefri men har ofte fine treutskjœringer og annen utsmykning.
 
Storbyer som Córdoba og Antequera utviklet sin egen distinkte type dører gjennom historien, her med kunstnerisk smijern over dørpanelene.
 
Naglene de benyttet på kysten og i større byer hvor folk hadde mere å rutte med var ofte laget av bronse eller messing, mens naglene som var brukt i småbyer som Ronda var enklere i stilen og laget av smijern.
 
De autentiske antikke dørnaglene i Ronda forsvinner dessverre gradvis på grunn av tyverier. En gammel nagle er dessverre en litt for fristende ’gratis’ souvenir for enkelte turister.
 
En typisk rondeño inngangsdør har store runde enkle nagler, men man kan alltid finne mer kunstferdige eksempler i gamlebyen, som disse fleur-de-lis eller lilje-formede naglene.
 
Det var også vanlig i en landsby som Ronda at man hadde en jernplate som sparkestykke på bunnen av døren, for å beskytte inngangen mot søle og regn.
 
En annen typisk detalj er den tradisjonelle dørluken, som er en foreldet versjon av dagens kikkhull. Disse kan sees i uendelige utgaver når man går igjennom nesten enhver historisk bydel i Andalucía.
 
Siden Ronda pleide å ha mange flinke smeder, kan man også finne et fascinerende utvalg av nøkkelhullinnfatninger på gamle inngangsdører. Noen kan være i form av en føniks eller en ørn, eller som på vår dør, i form av et lettere skjevt hjerte.
 
Selvsagt ser man også utrolige dørhammere, faktisk bedre enn fra mine dager i Paris. Jeg fant denne med et fjes av en sinna liten gubbe her om dagen mens jeg spaserte gjennom byen.
 
Tilslutt må vi ikke glemme nøklene! Salvador restaurerer også disse til perfeksjon, selv om de fleste huseiere i dag vil velge å ha en sekundær, mer diskré moderne lås som ekstra beskyttelse.
 
Salvador har restaurasjons arbeide for ti menneskealdre på sitt varelager. Disse kunststykkene er et siste testamente til en del av Andalucías historie som snart blir erstattet av moderne inngangsdører. Dessverre er det ingen flere gamle dørlagre å finne.
 
Så, hvis du har et palass eller et gods som behøver et fengslende inngangsparti, så er du kanskje fremdeles i tide, men du bør ikke vente for lenge...
 
Om forfatteren: Karethe er en norsk forfatter, journalist og designer bosatt i Ronda, Andalucía. Hennes første bok Casita 26 – Searching for a Slice of Andalusian Paradise ble lansert i USA tidligere i år og er tilgjengelig på Amazon. For mer informasjon, vennligst gå til snobb.net
 

Utskrift