Påmelding nyhetsmail

El Camino de San Olav Veien – og målet

I sarkofagen foran meg ligger levningene etter den fagre, lyshårende og ikke minst modige kvinnen jeg er blitt så godt kjent med etter å ha lest Mia Søreides fantastiske bok; Prinsesse Kristina av Tunsberg, prinsessen som ble født i 1234, og som i en alder av 24 år ble giftet bort til en spansk prins. Hensikten var å knytte politiske allianser mellom Norge og Spania. Med seg hadde hun det største følget som til da skal ha reist fra Norge i fredstid. Hun ble gravlagt i Covarrubias bare 28 år gammel.
 

Det grønne havet - Dag nr. 1

Tre dager tidligere, med sekk på ryggen og gode sko, starter jeg fra Burgos i Castilla y León i Nord-Spania, byen som ligger langs El Camino de Santiago de Compostela. Mer enn 30.000 pilegrimer fra hele verden passerer gjennom Burgos hvert år. Min pilegrimsled begynner ved ”stemplingsstasjonen” deres som ligger like ved den mektige Burgos Katedralen, men, i motsetning til deres camino som fortsetter vestover, skal jeg sydover. Målet er La Capilla de San Olav og sarkofagen til Prinsesse Kristina i den lille, vakre middelalderbyen Covarrubias. Kristina ønsket seg i bryllupsgave et kapell til ære for Olav den Hellige. Hennes mann Don Felipe lovet henne kapellet, men ønsket ble aldri oppfylt. Først i 2011 ble Capilla de San Olav høytidelig åpnet, i nærvær av både spanske og norske myndigheter.
Det er mulig å gå den seks mil lange veien i løpet av en helg, mange velger imidlertid å bruke litt flere dager, det er mange inntrykk som skal fordøyes underveis! På Turistkontoret i Burgos får jeg all informasjon jeg trenger; brosjyremateriell foreligger både på spansk, engelsk og – norsk! For dem som vil ha et Salvoconducto (pilegrimsdokument) som bevis på sin dannelsestur, finnes det stemplingsstasjoner underveis. Kort fås på Turistkontoret i Burgos.
En reise er en pilegrimsreise når reisen har et hellig mål. Fenomenet er kjent fra de aller fleste religioner og kulturer langt tilbake i tiden. I Europa var tradisjonen i ferd med å dø ut, men har de siste 30 – 40 årene fått ny oppsving. Selv om det religiøse aspektet ikke lenger er så fremtredende, forteller de fleste vandrere at de får en dypere og mer mangfoldig opplevelse, både av naturen, kulturen og ikke minst i møte med andre. En vandring i landskap gir tid til opplevelser og tanker. Og ro.
Endelig, etter å ha gått de snaue to km fra Katedralen, forbi butikker, barer og caféer, er det slutt på bebyggelsen. Det vidstrakte og relativt flate landskapet bølger seg utover i alle retninger. Jeg befinner meg på La Meseta, det enorme platået som dekker nesten halvparten av Spania. Foran meg slynger stien seg langs mosegrodde steingjerder. Et par steder står det bord og benker for dem som har slitne bein. Jeg passerer flere fontener med påskriften Agua Potable; drikkevann. Kaldt, frisk og helt ufarlig!
Etter cirka fem kilometer kommer jeg til Cardeñadijo, den første – og største - av i alt 11 små pueblos jeg skal passere før jeg er fremme ved La Capilla de San Olav. Det er snart siesta, og barer og kafeer er i ferd med å fylles opp av høylydte spanjoler. Samt en sulten pilegrim fra Norge. Cardeñadijo forsyner store deler av Spania med det som skal være verdens beste blodpølse, bestående av svineblod, svinekjøtt, løk, krydder og ris. Selv velger jeg noe så tradisjonelt som en bocadillo, sandwich, med ost, tomat og serrano-skinke, rikelig dynket med olivenolje. Og en stor flaske iskaldt vann. Herligheten smaker fortreffelig og livet føles godt!
Men jeg vil videre. Den første dagen har jeg tatt mål av meg til å gå til Modúbar de San Cibrian, en 18 km lang etappe. Der er det både spise- og overnattingssteder ifølge informasjonsbrosjyren. Sola står fremdeles høyt, bena er stadig like lette. Og omgivelsene stadig like vakre...

Dag nr. 2

Jeg ligger i mørket og lytter etter lyder av en ny dag. Inntrykkene fra i går er mange; vakre kirker, små, koselige barer, pratsomme spanjoler og en katt som ville hilse på. Og en gammel kvinne som vinker fra et åpent vindu. Slitne bein og god middag sammen med andre pilegrimer. Men ingen av dem norske. Og sist, men ikke minst, stien som slynger seg endeløst mot horisonten...
Omsider hører jeg en hane i det fjerne som vekker opp sitt harem. Ikke lenge etter siver duften av nytrukket kaffe inn gjennom dørsprekken. Jeg er klar for en ny dag som pilegrim! 27 kilometer og seks små landsbyer ligger foran meg, inklusiv dagens endestasjon; Mambrillas de Lara.
Landskapet er stadig like åpent – alltid med en landsby i det fjerne; små hus som står tett i tett rundt kirken. I en av landsbyene er det bare én fastboende person. Men husene er godt tatt vare på. Og det bygges nye. Mangel på arbeid har sendt innbyggerne til Burgos eller andre større byer, men de kommer hjem i helger og ferier. Og jeg skjønner hvorfor. Stolt viser de frem gamle jordbruksredskap, en diger møllestein, en gammel fontene som har overlevd helt fra romertiden. Den er i bruk den dag i dag.
En av Spanias største helter stammer fra dette området. Rodrigo Díaz de Vivar (1043 – 1099), bedre kjent som El Cid, spilte en stor rolle i kampen mot maurerne. Også han er hedret med sin egen camino, og flere ganger støter jeg på skilt med El Camino del Cid.
Langsomt men sikkert blir landskapet mer variert og vegetasjonen frodigere. I en liten dal omgitt av kalksteinsklipper ligger La Ermita de Santa María de Quintanilla de las Viñas. Det er en nesten mystisk bygning som har gitt opphav til flere teorier om både alder og formål. Den lille kirken er bygget på slutten av 700-tallet og fikk status som nasjonal monument i 1929. Trolig er den bygget på tuftene av en romersk villa.
Jeg kommer frem til Mambrillas de Lara i god tid før det blir mørkt. Navnet Mambrillas kommer fra det latinske ordet mamulas som betyr kvinnebryst. Og solen forsvinner ganske riktig ned mellom to frodige bryst – av fjell.
Praten går livlig og høylydt rundt langbordet når jeg kommer inn på herberget. I et hjørne står en TV på full guffe som ingen ser på. Solbrente ansikter smiler og nikker. Det lages plass til meg på enden av den ene benken. Dusjen som jeg har tenkt på den siste timen blir satt på vent. Jeg strekker ut bena og tar takknemmelig imot en kald øl. Et par timer senere sover jeg med én pute under hodet og en annen under føttene.

Dag nr. 3

Min siste dag som pilegrim. Landskapet har igjen forandret seg, vegetasjonen er tettere, trærne høyere, og stien slynger seg ikke lenger fremover, men oppover. Etter 5 km befinner jeg må på veiens høyeste punkt, 1.182 moh. Under meg, langs elven Arlánza, ligger middelalderbyen Covarrubias, 894 moh og med 640 innbyggere. En deilig anstrengelse går mot slutten.

Covarrubias

Flere tidligere kulturer har satt spor etter seg i dalføret hvor Covarrubias ligger, og det er funnet rester etter bosetninger både fra steinalderen og romertiden, men først på 700-tallet grunnlegges byen. Covarrubias regnes som kongedømmet Castillas vugge, og er i dag en av Europas best bevarte middelalderbyer. Denne lille byen er naturlig nok av ekstra stor interesse for nordmenn, og i forbrødringsprotokollen av 2003 heter det at ”innbyggerne i Covarrubias og Tønsberg erklærer enstemmig at de skal jobbe for et godt vennskaps- og brorskapsforhold til fordel for begge byers fremgang, utvikling og velstand med grunnlag i et gjensidig ønske om et nærmere samhold mellom de to byene.” På byens rådhus henger det spanske flagget – og det norske.
Det føles nesten uvirkelig å spasere rundt i den lille byen som har spilt så stor rolle i spansk historie. Og i Prinsesse Kristinas liv. Det var her Don Felipe tidligere var tiltenkt en geistlig stilling, og det var hit han dro med sin kone i de varme sommermånedene for å slippe unna heten i Sevilla. Enkelte av bygningene står i dag slik de gjorde den gang, blant annet det gamle vakttårnet Fernan Gonzalez. Og deler av den gamle bymuren, som ble satt opp mellom det 5. og 8. århundre finnes også fremdeles, selv om mesteparten ble revet i 1590 for å få ”luftet ut” da Covarrubias, sammen med store deler av Spania, ble angrepet av pest.

Capilla de San Olav

Det var mange hensyn som skulle ivaretas da Kristinas ønske omsider skulle realiseres. Kapellet skulle fremstå som lukket og tett, slik kapell i middelalderen gjorde. Men det skulle også være representativt for vår tid, og slik at både katolikker og protestanter kunne benytte det. Videre skulle det gli inn i omgivelsene på en naturlig måte, og ha en god utnyttelse av både inne- og utearealet. Bak kapellet er det bygget et klokketårn på 29,7 meter, høyden er valgt med tanke på Olsok 29/7. Kirkeklokken er laget ved Nauen klokkestøperi i Tønsberg. Resultatet er blitt en bygning som ingen stiller seg likegyldig til. Fra utsiden ser kapellet lukket og mørkt ut, med et tak som minner mest om et skjold. På innsiden har dyktige arkitekter på en mesterlig måte fått flettet inn historien om både Olav den Hellige, Prinsesse Kristina og Don Felipe. I tillegg til innsatsen fra spanske og norske myndigheter har flere norske bedrifter gitt penger til prosjektet.

Prinsesse Kristina

Vi vet lite om Prinsesse Kristinas liv etter at hun giftet seg, men reisen som startet på sensommeren fra Tønsberg i 1257 er utførlig skildret i Håkon Håkonssons saga. Ferden gikk med båt via England til Normandie, og deretter videre til Spania på hesteryggen. Med seg hadde hun et følge på over 100 personer; dyktige sjøfolk, krigere, hoffdamer, kokker, en skald og en prest. Overalt ble hun mottatt med stor hyllest, og både i norske og spanske skrifter blir hun beskrevet som svært vakker, blond og lys i huden, kunnskapsrik og språkmektig. Hun kom til Burgos julaften 1257.
Det var nok ikke med lett hjerte Kong Håkon Håkonsson sendte fra seg sin eneste datter, og han satte som en betingelse for ekteskapet at Kristina selv skulle få velge hvem av Kong Alfonso X’s brødre hun skulle gifte seg med. Hun valgte den yngste, don Felipe. De giftet seg i Valladolid den 31. mars 1258, og bosatte seg deretter i Sevilla. Bare fire år senere dør Prinsesse Kristina. Don Felipe, valgte å gravlegge sin kone i Covarrubias.
Prinsesse Kristinas mumifiserte lik ble funnet i 1958 i en navnløs sarkofag ved en ren tilfeldighet i forbindelse med restaureringsarbeid i den gamle klosterkirken San Cosme y San Damian. I sarkofagen lå restene av en lyshåret kvinne. Det ble anslått at hun må ha vært 1,72 m høy, og hadde dødd i en alder av 25 – 28 år. I sarkofagen lå det også gammelnorske tekster skrevet på pergament. Andre historiske kilder på stedet kan også bekrefte at en norsk prinsesse er gravlagt her. Hun ligger fremdeles i den samme sarkofagen, i den samme gamle klosterkirken.
 
El Camino de San Olav2

Fakta – nyttige linker

El Camino de San Olav forbinder Burgos med El Capillo de San Olav i Covarrubias, den lille spanske byen hvor Prinsesse Kristina av Tønsberg ble gravlagt i 1262. Da hun giftet seg med Don Felipe i 1258, ønsket hun seg et kapell til ære for Sankt Olav på spansk jord. Kapellet ble en realitet først i 2011.
http://www.caminodesanolav.es
http://www.tierradelara.es
http://www.covarrubias.es
http://www.spain.info/no/reportajes-portales/noruega/comun/princesa-Kristina.pdf

Ruta de la Sierra – en herlig vandretur gjennom storslått natur

La Ruta de la Sierra ligger mellom landsbyene Riogordo og Alfarnatejo, og den går gjennom et bølgende grønt landskap som domineres av den enorme klippen Tajo de Gomer. Dessuten går stien forbi den kjente Cortijo de Auta, og langsetter noen herlige vannløp. Ja, her får man spansk natur for alle pengene, for i stiens nordlige ende støter man på et klippelandskap a la El Torcal, med klipper som er formet av vannet. Stien ender ved kilden El Fuente del Conejo like nedenfor Alfarnatejo, og når man har vandret de ca. 15 km. frem og tilbake, så er man garantert en glad og sliten person.
 
La Ruta de la Sierra går fra sentrum av Riogordo til Alfarnatejo, og hele ruten er på beskjedne 10 km. hver vei. Men i vår egen versjon starter vi for enkelthets skyld litt nord for Riogordo, og så har vi 7,5 km. til El fuente del Conejo. Da vi skal tilbake igjen, blir turen på 15 km. med 250 meter i høyden. Det er en fin dagstur, så husk matpakke.
 
Vi finner frem til rutens start ved å kjøre langs A 356 forbi Vélez Málaga i retning mot Colmenar, Riogordo og Casabermeja. Når vi har passert Riogordo og har krysset elven Rio de la Cueva og kjørt under en liten viadukt, skal vi holde til høyre og trekke inn til siden der hvor det kommer en stikkvei ned fra veien, med viadukten ovenfor. Nå skal man foreta en U-sving (det er muligens ulovlig, men vi forsøker å være så lovlydige som mulig). Vi ser oss derfor godt for i begge retninger, og svinger rundt og tar nå den stikkveien som går opp til høyre. Der står det to skilt, med henholdsvis 70 og 40 km. (Hvis man kommer fra vest for Málaga kan det lønne seg å kjøre om Casabermeja og deretter mot Riogordo). Så snart vi kommer opp på veien, som vi nettopp har kjørt under, svinger vi til venstre og kjører nøyaktig 1,1 km. Her ser vi et skilt på høyre hånd, hvor det står Ruta de la Sierra, og vi kan fint parkere under noen oliventrær på venstre hånd. Og så er det bare å gripe fatt i stavene og dra avsted.
 
Det første stykket går langs olivenmarker, og vi konstaterer med glede at vi simpelthen går på Gran Senda de Málaga, som er den 650 km. lange nyanlagte vandreruten i den ytre delen av Málaga provinsen. De rød – hvite markeringene følger oss hele veien. Se www.gransendademalaga.es for å få inspirasjon til vandreturer i den vakre Málaga-provinsen.
 
Etter 2,7 km. kommer vi til gården Auta, som er kjent for to ting: Delvis mener man at det var her den beryktede og berømte Omar Ben Hafsun ble født omkring år 850. Det var han, som var en vill og blodig krigsherre, som gikk til krig mot kalifen i Córdoba, etter at han hadde konvertert til kristendommen. Hans høyborg var Bobastro ved Ardales, og det var her han fikk en kristen kirke uthugget i klippen. Denne meget interessante kirkeruinen kan fremdeles ses i dag ved Bobastro, men det er en annen historie, og en annen utflukt. I dag må vi nøye oss med å konstatere at Omar ble født her, muligens i en av de hulene som ligger under gården. For hulene er den andre grunnen til at El Cortijo de Auta er kjent. Rett under gården ligger det en del dryppsteinsgrotter, som man mener ble skapt samtidig med grottene i Maro (Nerja). Vi forsøkte som besatt å komme ned til hulene, men det lot seg ikke gjøre – de ligger bak høye innhegninger, så vi måtte nøye oss med å beundre dem fra veien.
 
Gården Auta ser ut til stadig å være i bruk, selv om den mest av alt ligner på en ruin. Men det går en masse sauer og geiter, noe som tyder på at det drives landbruk her. Gården er også omgitt av godt vedlikeholdte marker.
 
Like bak ved gården renner elven Auta, og vi hadde lest at dens kilde skulle være noe helt spesielt, da vannet kommer opp fra jorden i bobler, derav navnet El Nacimiento de Borbollón (bobler). Vi spurte en gammel mann på Auta hvor utspringet var, og han pekte veien ut for oss i nord-vestlig retning langsetter en mark. Vi vasset i mudder langs marken, inntil vi kom frem til et hvitt vann-hus og slukøret kunne konstatere at kilden i dag er murt inne, da vandet forsyner byen Riogordo med drikkevann. Så bare glem alt om El Nacimiento de Borbollón. Irriterende.
 
Etter Cortijo de Auta går vi videre på grusveien, og selv om den er kjørbar møter vi ingen biler. Herlige vannløp flankerer veien, som nå begynner å stige. På et tidspunkt er vi på høyde med El Tajo de Gomer, som må være en av Spanias mest spektakulære, høye, spisse klipper. Den er 1160 m. høy med vanvittig bratte, nesten loddrette sider. Ved foten av denne klippen har man funnet rester fra steinaldermennesker, som utvilsomt har satt pris på dette vakre landskapet med de mange vandløpene. På internett har jeg funnet foto tatt av folk som har besteget Gomer, og bare synet av disse fotoene gir meg frysninger. Uha, uha... det er jeg for glad i livet mitt i til at jeg vil prøve, for man skal jo ikke bare opp men også ned igjen, og spesielt turen ned kan være farlig, fordi man har tyngdekraften i mot seg. Et lite feilsteg, og man er ferdig... Men det finnes jo nok av våghalser, og dem om det.
 
Det skal også nevnes at El Tajo de Gomer på høyre side flankeres av El Tajo de Doña Ana, og på venstre side av El Tajo del Fraile. Ordet ´tajo´ kommer av verbet ´tajar´, som betyr å kløyve med en øks. Man kan altså forestille seg at en kjempe har stått med sin mega-store øks og plassert et godt hugg midt ned i gjennom klippemassivet, så disse crazy loddrette klippesidene har oppstått. Dette er et landskap man ikke ser hver dag.
 
Idet vi legger Tajo de Gomer bak oss kommer vi opp, hvor vi på høyre hånd kan se ruinene av de to gårdene: El Farriña og El Cuartillo. De ligger der så flott og skuer ut over de bølgende bakkene mot sør. Kort tid deretter passerer vi en ´levende´ gård på venstre hånd, hvor vi møter en masse sauer og geiter. Vi fortsetter opp forbi gården, og nå nærmer vi oss det mini-torcal, som området også er kjent for. Rett etter et grønt skur med en hvit hest, kan man gå langsetter kanten av en mark og komme inn til det besynderlige klippemassivet, som vannet har formet til en kjempestor gjennomhullet ost. Det er et spennende sted, og på denne ´Hard Rock Café´ finner vi det passende å spise våre matpakker, mens vi nå kan beundre El Tajo de Gomer fra nord.
 
Etter frokost VIL vi hen til rutens start, og nå er det lett, for etter å ha dreid av til høyre går grusveien bare rett frem mot Alfarnatejo, og etter ytterligere 2 km. står vi ved El Fuente del Conejo. Her finner vi også et stort skilt over vår fine rute, og i kilden kan vi fylle opp våre vannflasker. På veien bort til kilden har vi passert den litt merkelige utskilte Villa Alta, samt en del blomstrende kirsebærtrær. Det minner oss om at en kirsebærfestival finner sted i nabobyen Alfarnate hvert år i slutten av juni, kun et par km. fra Alfarnatejo. Skulle man være i Spania på det tidspunktet, bør man ikke gå glipp av et besøk på festivalen, for større og mer lekre kirsebær har jeg aldri smakt. Man kan sjekke det endelige tidspunktet for festivalen ved å Google ´Festival de la cereza de Alfarnate´. Et besøk her bør ikke forsømmes.
 
Oppmuntret av tanken på fremtidens herligheter begir vi oss så tilbake på La Ruta de la Sierra. Og nå er det lett fordi det går nedover nesten hele veien, og etter 15 km. med ren medisin for sjelen og herlig mosjon, kan vi enda en gang si: ¡Viva España!
 

Fem kule steder i Barcelona

Barcelona er med sine 1,6 millioner innbyggere Spanias nest største by, målt etter innbyggertall. Den pulserende storbyen er hovedstad i regionen Catalonia. Barcelona er i dag anerkjent som en global by for sin kulturelle, økonomiske, kommersielle, og ikke minst turistmessige betydning. Hvert år reiser millioner av turister til byen for å oppleve dens levende byliv, kulturhistorie og vakre beliggenhet ut mot Middelhavet. Med sine mangeartede kvarter og bydeler er Barcelona hjemsted for kunst og kultur i mange forskjellige stilarter, og byen byr også på både tradisjonell katalansk mat på autentiske tapas-barer, så vel som at mer moderne, nytenkende kjøkken spirer frem.
Barcelona har med andre ord litt av alt, og det er finnes derfor mange gode grunner for å planlegge et besøk til byen, hvor du kan nyte godt av både solrik middelhavs-sjarm og strand, samt urban stemning og byliv. Du får her fem forslag til opplevelser, som du ikke må være foruten på ditt neste besøk i Barcelona.

Opplev Barcelonas fascinerende bydeler

Ta turen til fots gjennom Barcelonas pulserende byliv, og opplev de forskjellige bydeler og områder på egen hånd. Barcelona er inndelt i ti distrikter, hvorav det viktigste er Ciutat Vella, som med bydelene El Raval, Barri Gótic, El Born og Barceloneta, utgjør storbyens historiske sentrum. El Raval ligger vest for Barcelonas berømte gågate, La Rambla. Det er i denne bydelen, La Boquería, Barcelonas største og mest imponerende marked ligger. Her finner du boder med et stort utvalg av friske råvarer og ’pasteles’, samt tapasbarer, liggende side om side i én stor farge- og sanse-eksplosjon. På den andre siden av La Rambla ligger Barri Gótic. Den gotiske arkitekturen her har gitt navn til bydelen, som er Barcelonas eldste. Det er også her både Barcelonas rådhus og Catalonias regjeringsbygning ligger, og dermed gir bydelen dens rolle som Spanias viktigste maktsentrum utenfor Madrid. Barri Gótic avløses av bydelen El Born mot nordøst. Et kvarter, som på mange måter minner om Barri Gótic, med sine mange eldre bygninger og smale labyrintiske gater. Bydelen er rik på kulturhistorie, og det har smittet over på den avslappende bohem-stemningen som kan oppleves her. Nedenfor El Born ligger Barceloneta, som med sin sandstrand er kåret til verdens beste by-strand, som ligger ut mot Middelhavet.

Frokost på det hippe Flax and Kale

Start dagen med en lekker, sunn frokost på det hippe Flax and Kale i El Raval. Under mottoet ”spis bedre, bli gladere, lev lenger”, serverer Flax and Kale sunn frokost i kategorien ’flexitarisme’. En internasjonal trend inspirert av vegetarisme, som i stor stil også har strekt seg til Barcelona. 80 prosent av rettene på Flax and Kale er således plantebasert, glutenfri, og kategorisert som rå-kost. Men selv om alle rettene på menyen er utviklet med hensyn til ernæringsverdien i måltidet, er det på ingen måter en kjedelig opplevelse.
I industrielle lokaler innredet med høyde til loftet, rå vegger og de gode råvarene i fokus, byr Flax and Kale deg innom for en fantastisk start på dagen. Lørdag og søndag bliver hverdagsfrokosten oppgradert til en weekend-brunch, og spesielt deres avokado-toast, blåbærpannekaker og hjemmelagde kokos-yoghurt toppet med granola og frukt er verdt å prøve. Hertil kan du velge en av deres kaldpressede juicevarianter for å kick-starte dagen med et tilskudd av vitaminer. Flax and Kale er stedet hvor sunn og bærekraftig mat forenes til en velsmakende, gastronomisk opplevelse.

Nyt utsikten fra Búnquers del Carmel

Fra Búnquers del Carmel er det en storslått utsikt over Barcelona. Fra toppen av den 262 meter høye bakken, Turó de la Rovira i Horta-Guinardó-distriktet, kan du nyte en 360-graders utsikt over byen, som er vanskelig å finne noe annet sted.
Under den spanske borgerkrigen fungerte stedet som en del av Barcelonas forsvar. Herfra forsvarte nemlig et anti-luftvåpen batteri byen mot luftangrep. I dag er restene av Búnquers del Carmel utnevnt til en av Barcelonas kulturarver, og det utgjør et helt unikt byrom for både historieinteresserte, og for deg som bare gjerne vil nyte en spektakulær utsikt.
Du kommer lettest her ved å ta buss nummer 24 fra Parc Güell via Ctra. del Carmel til
stoppestedet Doctor Bové-Gran Vista. Herfra kan du gå resten av veien via et stisystem til utkikkspunktet. Det anbefales også å legge merke til utsikten på veien dit, som byr på en titt på et autentisk Barcelona-kvarter.

Spis tapas hos Casa Lolea

I bydelen El Born finner du Casa Lolea. Et lite sted, som ikke ser noe særlig ut utenfra. Men så snart du tråkker innenfor døren merker du den avslappede, hyggelige atmosfæren, som er kjennetegnet for bydelen. Casa Lolea holder til i de gamle fabrikklokalene, hvor sangríaen av samme navn tidligere ble produsert. Casa Lolea er rustikt innredet, som om det var fremdeles en sangría-fabrikk, og fungerer som en liten taverna, hvor det serveres en nytenkning av den tradisjonelle tapas – selvfølgelig med en av Casa Loleas egne sangría-varianter til.
Prøv stedets utgave av de tradisjonelle ’patatas bravas’ og ’montaditos’, med chorizo eller ’cecina de León’, som sies å være Spanias beste tørkede oksekjøtt. Også tartar av tunfisk, med appelsin og mandler, kan på det sterkeste anbefales. Alle tapas serveres på rød-hvite, prikkede emaljetallerkener i beste Casa Lolea-stil. Hertil kan anbefales sangríaen Lolea N°2 lavet på hvitvin, appelsin- og sitronsaft og vanilje. Du går ikke skuffet derfra!

Avslutt dagen med en drink på Ocaña

Når mørket faller på og dagen er ved å ta slutt, lokker lys-skiltene fra Ocaña i det ene hjørnet av Plaça Reial i Barri Gótic. Plassen har lenge vært i sentrum for det romantiske, alternative Barcelona, og denne særlige stemningen har Ocaña videreført gjennom sin gjennomførte innredning. Stedet, som har fått sitt navn etter en kunstner som en gang bodde på Plaça Reial, omfavner 1850-årenes elegante arkitektur kombinert med rå vegger, upolerte møbler i tre, lysekroner, stoler fra 1960-årene, og nåtids-kunst. Ocaña er essensen av romantikk og en stilig undergrunns-stemning.
Ocañas terrasse er det perfekte stedet å avslutte en lang dag som turist i Barcelona. Bestill en lekker, forfriskende drink fra baren, Apotheke, som har fått sitt navn for å være et laboratorium for sanseopplevelsene, og nyt den mens dagens mange inntrykk synker inn. Drink-menyen byr på klassiske cocktails som er frisket opp med en moderne tvist, ved å anvende ingredienser som ikke tidligere er brukt. Fra terrassen er det utsikt til hele Plaça Reial som et åpent rom, fint lyst opp av lyktestolper designet av Antoni Gaudí, som bryter med de øvrige smale gatene i den historiske bykjernen.
 

Roma i Almuñecar

Naturligvis ligger ikke Roma i Almuñecar, men allikevel finner man så mange romerske relikvier i byen, at man blir overrasket over hvor stort fingeravtrykk den gamle sivilisasjonen har satt på denne vakre byen ved Middelhavet. Vi tar en titt på hvordan romernes tilstedeværelse stadig vekk preger byen, og vår utforskning tar oss med ut på en herlig 10 kilometer vandretur med massevis av akvedukter.
 
Romerne satte sin fot i Spania i år 218 f.Kr., under den andre puniske krigen. Fønikerne hadde allerede opprettet en by der hvor Almuñecar ligger i dag, og de kalte den Seks eller Ṣekṣi. Byen levde av fiskeri og salting av fisk, samt produksjon av garum, en slags fiskesaus, som var meget etterspurt. Byen var så betydningsfull at den hadde sin egen myntproduksjon. De gamle saltingsanleggene kan fremdeles ses i Majuelo- parken i Almuñecar og de stammer fra ca. 400 år f.Kr., og er da altså opprettet av fønikerne. Romerne fikk hurtig kastet ut fønikerne, og de gikk nå i gang med å innrette seg slik som romerne nå engang gjorde det : De bygget om på fønikernes borg, og rundt borgen lagde de sine offisielle bygninger; de bygget templer, bad (termaer) og akvedukter, så de kunne få ferskvann inn i byen.
Den mest spektakulære delen av de romerske bygningene, nemlig den store akvedukt, kan fremdeles ses i dag. Ja, det finnes ikke mindre enn fire vel bevarte strekninger av den opprinnelige 7 km. lange akvedukt. De skal vi ut og finne!
 
Romerne kalte byen Sexi etter fønikernes navn, og det betydde ”by ved fjell eller bakke”. Det har med andre ord ikke noe med sex å gjøre. Til navnet Sexi tilhører adjektivet ”sexitano”, og det blir mye brukt den dag i dag, i stedet for det litt tunge ”almuñequero”. Atskillige sportsklubber fra byen bruker ordet ´sexitano´ i sitt navn, og det er grunnen til at disse klubbene ikke kan ha facebook-sider, da alt som henspeiler på sex blir slettet automatisk. For noe rot! Klubbene har protestert, men uten hell. Man kan ikke bare uten videre hete Sexi på Facebook!
 
Vi starter vår akvedukt-vandring med å parkere ved triumfbuen, som man kommer forbi når man kjører på hovedveien N 340 gjennom byen. Her er det en stor parkeringsplass, og så er vi i gang derfra. Vi går nå forbi McDonalds og opp Avenida de Fenicia. Vi krysser veien i lyskrysset ved Carbonells (en stor forhandler av baderomsinnredning og byggematerialer), og går inn på deres parkeringsplass ved Plaza del Acueducto. I enden av parkeringsplassen støter vi på de første romerske ruinene, nemlig en del av akvedukten, samt termaene – de romerske bad. Når man står oppe ved rekkverket og kikker ned kan man se en bue i akvedukten, hvis søyler på begge sider har pilastre på. Her lå inngangen til Sexi. Dermed kan man konstatere at badene lå utenfor byen, men de var nok lagt der hvor det var best plass og vannet kom inn til byen.
 
Etter at vi har beundret disse fine ruinene, går vi til venstre og ut på gaten Ctra. de la Concepción. Vi passerer et fint skilt som forteller om ruinene, og går deretter videre over til den andre siden av utgravningen og opp A 4050, som går under N 340. Så snart vi er kommet under hovedveien tar vi første vei på venstre hånd, kalt Calle Itrabo. Den fører til Avenida Federico García Lorca, og her går vi til høyre og opp forbi en skole. Ved enden av veien tar vi til venstre, og kommer etter et par 100 meter bort til Rio Secos elveleie. Her tar vi til høyre, og vandrer nå ca. 2 ½ km. i elveleiet. Her er veien helt flat, men det kommer av og til biler, da det ligger mange fincaer på begge sider.
 
På et tidspunkt kommer vi til en vei som tar av til høyre. Sist jeg var der sto det et par gamle sofaer og skjulte stedet hvor man skal ta av, men det er godt mulig at de ikke står der lenger. Man går videre opp veien til man kommer til toppen og litt ned. Her ser man en sti, som snur seg inn till venstre. Man går nå på en fin jord-sti, og via denne kommer man til forstaden Torrecuevas. Stien blir til en vei, og man fortsetter til man når hovedveien A 4050. Da tar man til venstre, og etter ca. 100 m. kommer man til et stort utsnitt av akvedukten. Omkring denne delen av akvedukten er det opprettet et lite anlegg, og dette er et herlig, fredelig sted. Her kan man beundre 130 meter av akvedukten, samtidig som man kan kikke ut over vegaen ved Rio Verde. Almuñecar har nemlig to elver som løper parallell: Rio Seco og Rio Verde. En vega er et stykke med flat dyrket jord ved siden av en elv, og elvene har Almuñecar altså to av. Her dyrker de cherimoya (noen ganger kalt iskremfrukt i Norge), avokado og mango, samt nispero (også kjent som mispel på norsk) og papaya, så det er ingen mangel på eksotiske frukter i byen.
 
Etter en liten hvil i skyggen av akvedukten snur vi og går tilbake langs veien inntil vi når det stedet hvor vi gikk inn på stien. Vi går et par meter til høyre, men i stedet for å gå ned i Rio Secos elveleie igjen tar vi den første veien til venstre. Den går opp langs det smale stykket med fast grunn som ligger mellom de to elvene. Det er i en kort stund nokså bratt, men snart er vi oppe der hvor det ligger noen hus. Vi fortsetter nå nedover, forbi hager med avokado, og hvis man er heldig finner man nedfallsfrukt som man fritt kan plukke med seg. Om ikke lenge står vi ved krematoriet (tanatorio), som vi passerer og går ned på hovedveien A 4050. Vi forblir på veien, inntil vi kommer til en liten rund plass på høyre hånd. Vi krysser plassen og går nå skrått bakover til Avenida Almanzora. Her er det bygget et stort kompleks med hotell, spa og hotellskole, men desverre er det stengt, og det ser ikke ut som om de kan få det til å gå rundt økonomisk, noe som er veldig synd.
 
Om ikke lenge kommer vi til vandrerutens mål: El Parque del Acueducto. Parken er åpen, og her inne finner vi et prakteksemplar av en romersk akvedukt. Det ligger godt gjemt fra veien. - Faktisk er det først nylig at jeg selv har oppdaget det, etter 25 år i området. Det er nesten litt flaut... Men her kan man altså beundre dette stykket av romersk kultur, og Almuñecars bystyre har pyntet videre på det ved å bygge et flott amfiteater i bakgrunnen, som man kan bevege seg rundt i.
 
Nå sitter vi her litt og lar tankene vandre til disse stakkars romerne som måtte forlate sine akvedukter og alle de andre herlighetene da Romerriket falt i 476 e.Kr. Da var det over, og germanere, vandaler og andre ville folkeslag fra nord rykket herjende inn i landet, og etterlot den sydlige delen av den iberiske halvøy med navnet Andalusia. Navnet stammer fra Vandalusia, altså vandalenes land. Disse vandalene hadde ikke så godt styr på tingene, så de fikk aldri bygget opp et egentlig hegemoni. Det var ingen sentralmakt, og ingen stat. Det var derfor en lett sak for araberne, når de krysset Gibraltarstredet i 711, å erobre Andalusia, ja faktisk hele Spania, på kun 7 år. De kalte landet Al Andaluz og de rykket snart inn i Sexi og omdøpte den til Almuñecar etter det arabiske Hins-al-Monacar, som betyr ”by som er omringet av fjell”. Det arabiske navnet er altså en direkte oversettelse av det føniske Sexi, som betydde det samme.
 
Etter å ha lyttet til historiens vingesus går vi tilbake til bilen ved å gå tilbake til hovedveien A 4050 og inn i retning av sentrum. Etter et par hundre meter på hovedveien går vi på skrått ned til venstre via Calle Trapiche, og den fører oss så rett ned til triumfbuen og Parkeringsplassen.
 
Når man nå først er her i sjarmerende Almuñecar, bør man ikke unnlate å besøke borgen (El Castillo de San Miguel) og det arkeologiske museum Cueva de Siete Palacios. La Cueva de Siete Palacios er meget interessant, da det ligger i en slags hule, som oppsto den gangen romerne bygget et stort platå rundt borgen til alle sine administrative bygninger. Det hele skulle ligge samlet, og da det ikke var plass rundt borgen satte man så ”bare” sine slaver til å bygge et platå rundt toppen. Under dette platået oppsto det naturligvis en masse hulrom, og i dem kunne man bo. I hvert fall bodde det mennesker i La Cueva de Siete Palacios, da den ble overtatt av bystyret en gang på 80-tallet. Men i dag er det altså et arkeologisk museum, med en masse sjeldne og fine funn. F.eks. står det en stor vase av alabast (en finkornet gips) fra det 17. århundre før Kristus. Vasen har tilhørt farao Apofis 1. og er tatt med til disse kystene av fønikerne.
 
Borgen er også verdt et besøk, for der finner man spor av dem alle: fønikere, romere, arabere og de kristne, som erobret byen etter Granadas fall i 1492. I det store tårnet har man laget en artig film, som viser en diskusjon mellom en romer, en araber og en kristen, om hvem som har størst rett til å kalle seg herre over Almuñecar. Debatten har engelske undertekster og er ganske underholdende.
 
Slik kan man så fortsette. En gang iblant er det godt å minne seg selv om at vi bor i en høyst kultivert del av verden, hvor forskjellige kulturer har satt sitt preg over tre årtusener. Jeg føler meg veldig priviligiert over å bo her.
 
Da gjenstår det bare helt til slutt å si, at det ligger en fin og helt intakt romersk bro litt vest for Almuñecar i forstedet Cotobro. Broen strekker seg over juvet Barranco de Cotobro, og den var en del av Via Hercúlea, som romerne anla fra Cartagena til Málaga. Man kan besiktige denne lille romerske perlen ved å kjøre langs N 340 i retning mot La Herradura. Det står et skilt med Puente romano de Cotobro rett ved et mindre skilt med HM7. Man kan parkere oppe ved hovedveien og gå de små 400 m. ned den lille grusveien ved skiltet. Der nede ligger broen så fint, og ser ut som om den sover en slags tornerosesøvn. Det kommer visst sjelden noen forbi der nede, og veien /stien er kun for dem som går til fots.
 
Jeg har lagt vår akveduktrute på 10 nesten flate km. opp som kart og som GPS-spor på min webside www.elsebyskov.com under Hikes, La Danesa. God fornøyelse!
 

Utflukt - I maurere, monarker og sjøfareres fotspor i Sevillas kongelige palass

Når den spanske kongefamilie kongefamilien besøker Sevilla, innlosjerer de seg i førstesalen i byens Alcázar. Slik har det vært i hundrevis av år, faktisk helt siden Sevilla i 1248 ble gjenerobret fra maurerne, selv om den nåværende familie er henvist til kamrene i førstesalen. Alcázar er dermed det eldste palass i Europa, som fortsatt benyttes av en kongefamilie.
De eneste unntakelser fra dette har vært i de perioder hvor Spania var en republikk og i tiden med diktatur, men også Francisco Franco benyttet palasset som sin offisielle residens i byen.
Underveis har utallige fargerike og betydningsfulle herskere oppholdt seg her. Etter at Columbus i 1492 ”oppdaget” Amerika, og Spania oppfordret andre eventyrlystne og begjærlige sjøfolk til å kolonisere hittil ukjente verdensdeler, var Sevilla nok verdens viktigste by, og alle avtaler om toktene ble inngått her i palassets såkalte kontraheringsrom. Det gjorde byen rik, noe som også gjenspeiles i palasset, og den nesten uavbrutte årrekke med betydningsfulle beboere har medført at det er vel bevart. Det er som om man kan forestille seg hvordan Alhambra ville ha sett ut med all utsmykning intakt, men i Sevilla behøver man ikke å forestille seg det.

Fra kalifat til kristen høyborg

Real Alcázar omfatter flere palasser. Det aller første ble oppført i 913 som et Fort for Córdoba-kalifatets guvernør i Sevilla, og i de etterfølgende 1100 år er det så blitt både bygget om, og bygget på.
 
Den første tilbygning kom i 1100-tallet, da kalifatet var gået i opløsning, og bl.a. Sevilla-området var blevet et eget lille kongedømme, en såkaldt taifa. Denne tilbygning bestod af et palads kaldet Al-Muwarak i områdets vestlige del, mens yderligere et palads i samme århundrede kom til omkring Patio del Crucero.
 
Den første utvidelsen kom på 1100-tallet, da kalifatet var gått i oppløsning, og bl.a. Sevilla-området var blitt et eget lite kongedømme - en såkalt taifa. Denne utvidelsen besto av et palass kalt Al-Muwarak i områdets vestlige del, mens ytterligere et palass i samme århundre ble opprettet ved Patio del Crucero.
 
Da Kong Ferdinand III i 1248 hadde beseiret maurerne, flyttet han inn i palasset. Det var dog hans sønn, Alfonso X, som erstattet mange av de mauriske palassene med bygninger i gotisk stil. Mellom 1364 og 1366 skapte Pedro I det fantastiske Palacio de Don Pedro, oppført i mudéjar-byggestilen, som er kjennetegnet for det palass-området vi ser i dag.
 
Real Alcázar deler en plass på UNESCO's verdensarv-liste med to andre bygninger, Katedralen og Det indiske arkiv. Siden ut mot katedralen og arkivet er omgitt av en mur, og her i Puerta del León (løvens port) finner man inngangen. Fra billettkontoret går man inn i Patio del León (løvens terasse).

Herfra ble verden erobret

Terrassen er flankert av de gamle murene. På den vestlige siden av Terrassen, altså mot høyre, står Casa de la Contratación (kontraheringshuset). Det ble oppført i 1503 av De Katolske Monarker.
 
I bygningens første rom, Salón del Almirante (admiralens salon), henger malerier av 1800 og 1900-tallets Sevilla. Ikke uinteressant, men det var i det neste rommet at man med et penne-strøk forandret verden.
 
Det er Sala de Audiencias (mottakelses-salen). Her møttes De Katolske Monarker og deres etterkommere med sjøfarerne. Man inngikk avtaler om støtte til toktene, og om det som monarkene til gjengjeld forventet at sjøfarerne skulle erobre og bringe med tilbake til Spania.
 
Rommet er preget av et stort maleri av Alejo Fernández. Det kalles Virgen de los Mareantes (navigatørenes jomfru), og det imponerende maleriet med sjøfarerne ble opprinnelig malt som en altertavle. På den modsatte veggen henger flere av sjøfarernes våpenskjold, bl.a. Christoffer Columbus’, som prydes av flaggene fra De Katolske Monarkers fire opprinnelige kongeriker. Men mange av de gamle og kjente sjøfarere har altså stått her, før de dro ut på havene.

Don Pedros palass

Tilbake på terrassen går man rett ut og inn i Palacio de Don Pedro, også kalt Palacio Mudéjar. Det er nok det best bevarte eksempelet på denne byggestilen.
 
Fra 1350 regjerte Kong Pedro I (Peter I) som konge av Castilla og Leon, og dermed også i denne delen av Andalucia. Han regjerte kun i 19 år, men rakk allikevel å sette markante spor etter seg i historien, spesielt i Sevillas. For øvrig ble han i ettertid kalt både Pedro den Grusomme, fordi han fikk flere av sine nærmeste myrdet, og Pedro den Rettferdige, fordi han ofte sto på den alminnelige manns side.
 
På denne tid regjerte maurerne fremdeles i Granada, og Pedro hadde et godt forhold til emiren, Mohammed V. Da Pedro ville bygge et eget palass på Alcázar-området sendte Mohammed noen av sine beste håndverkere til Sevilla, hvor de fikk selskap av kristne håndverkere fra Sevilla og Toledo. Sammen skapte de Pedros palass i en kombinasjon av kristne og muslimske tradisjoner, i den stil vi kjenner som mudéjar.
 
Det er orientalske buer, firkantede dører, filigran i gips, mauriske inskripsjoner som hyller Allah, og kors samt små menneskeansikt, som er et klart symbol på den kristne innflytelsen. Sistnevnte ses i Patio de las Muñecas (dukkegården). For en fullendt fusjon har man enkelte steder inkludert en jødestjerne i dekorasjonene, og i Patio de las Muñecas anvendt marmorsøyler fra den romerske byen Italica, få kilometer fra Sevilla.
 
Innerst i palasset dominerer den vakre Patio de las Doncellas (jomfruenes terrasse), med søyleganger og fajanscbekledde vegger. I gårdens sentrum er en nedsunket hage, som så sent som i 2004 ble oppdaget av arkeologer, som fant den under et marmorgulv fra 1500-tallet.
 
Omkring i gården er det flere interessante rom. Her er alkover, hvor monarker har sovet på store tepper lagt på gulvene. Her fødte Isabél I et av sine og Fernando II’s barn, Juan.
 
På den andre siden av Patio de las Muñecas finner man Salón de Embajadores (ambassadørenes salong). Det er muligens palassets vakreste rom, spesielt fordi det er preget av en kuppel, som forestiller stjernehimmelen. Her giftet Carlos I seg – han som senere skulle bli tysk-romersk keiser med navnet Karl V – i 1526 med Isabél av Portugal. Man tror, at de i stedet for å la seg vie i den nærliggende katedralen, valgte palasset som en protest mot prestedømmets makt.

Via trapper til en annen tidsalder

Via en trapp kommer man videre til en annen tidsalder, til den gotiske i Alfonso X sitt palass. Salongene her er oppkalt etter Karl V, ettersom bryllupsfesten ble holdt i disse salene. Her er veggene utsmykket med fajancer i den groteske renessanse-stil, hvor man bl.a. kan se dyr som får øynene stukket ut av fugler. Men, flott og fargerikt er det.
 
I salongene henger også noen enorme gobeliner fra 1600-tallet. De forestiller forskjellige scener fra den gang Sevilla var i sentrum av verden, og man ser det spesielt på den hvor verdenskartet, som vi kjenner det, er snudd på hodet.
 
Fra denne delen av palassene går man ut i hagene. Også de er anlagt i en kombinasjon av kristne og mauriske tradisjoner. Her er eksotiske planter og frukt-trær, dammer og fontener, som er omgitt av vakkert dekorerte murer, spesielt Galería Grutesco. Det var Kong Felipe V, som på 1500-tallet ba italienske Vermondo Resta om å bygge om hagene. Han forandret deler av den gamle mauriske muren til et hevet galleri med søyler, så man derfra kunne nyte utsikten over havet. Man kan fortsatt gå i hans fotspor oppe på galleriet og ikke bare se havet, men også få et fint overblikk over det store palass-området.

Les mer
På www.alcazarsevilla.org. Her kan man også kjøpe inngangsbilletter, noe som anbefales da køene til billettkontoret kan være lang.
 

Forbrukslån i Norge – en mulighet fra Spania?

Det korte svaret er JA, og det nye nettstedet norskkreditt.no gjør søknadsprosessen meget enkel for ...

Sponset innhold

Spanias glemte del i Frankrike

Det ligger der som om noen hadde glemt å ta det med hjem; det er forlatt, helt alene, omgitt av Fran...

Kultur

Årets morsomste familiedag er tilbake ved Den Norske Skolen, Malaga!

En nydelig lørdag i april møtte sytti spillere opp til fotballturnering på skolen. Fordelt på ti mik...

Annet

Farlige hunder eller feile eiere? Spania synes å ha funnet svaret

Siden 20 august 2004 har en rekke hunderaser vært forbudt i Norge, nedfelt i Forskrift om hunder, pa...

Tema & Profiler

Utflukter & Reiser

El Camino de San Olav Veien – og målet

I sarkofagen foran meg ligger levningene etter den fagre, lyshårende og ikke minst modige kvinnen jeg er blitt så godt kjent med etter å ha lest Mia Søreides fantastiske bok; Prinsesse Kristina av Tunsberg, prinsessen som ble født i 1234, og som i en alder av 24 år ble giftet bort til en spansk prin...

Utflukter & Reiser

Ruta de la Sierra – en herlig vandretur gjennom st…

La Ruta de la Sierra ligger mellom landsbyene Riogordo og Alfarnatejo, og den går gjennom et bølgende grønt landskap som domineres av den enorme klippen Tajo de Gomer. Dessuten går stien forbi den kjente Cortijo de Auta, og langsetter noen herlige vannløp. Ja, her får man spansk natur for alle penge...

Utflukter & Reiser

Fem kule steder i Barcelona

Barcelona er med sine 1,6 millioner innbyggere Spanias nest største by, målt etter innbyggertall. Den pulserende storbyen er hovedstad i regionen Catalonia. Barcelona er i dag anerkjent som en global by for sin kulturelle, økonomiske, kommersielle, og ikke minst turistmessige betydning. Hvert år rei...

Utflukter & Reiser

Sport

Peña Oso Polar er blitt offisiell norsk supporter-klubb for …

Den norske supporter-klubben til Malaga CF er nå blitt offisielt godkjent og registrert ma...

Sport

Dagen da Málaga CF sensasjonelt slo FC Barcelona på Estadio …

Gledelige Gjensyn Da Danmarks største fotballspiller gjennom tidene, Allan Simonsen, mø...

Sport

Norske idrettslag har fått øynene opp for Costa del Sol

Flere og flere norske idrettslag legger den årlige trenings-leiren til Costa del Sol, og d...

Sport

Annet

Årets morsomste familiedag er tilbake ved Den Norske Skolen…

En nydelig lørdag i april møtte sytti spillere opp til fotballturnering på skolen. Fordelt på ti miksede lag kjempet de med alt de hadde (eller manglet) av fotballtalent, kondis og lagånd. Mammaer, pa...

Annet

Los Vikingos på Calanova

Los Vikingos, golfklubben for nordmenn som bor på Costa del Sol i vinterhalvåret, avsluttet sesongen på Calanova lørdag den 22 april. Vi spilte lagkonkurranse, best ball, med to spillere på hvert lag ...

Golf

Skikk og bruk – eller annerledes oppdragelse?

Forleden dag leste jeg en artikkel på internett, som tok for seg hvordan spanjoler oppfører seg - og da sett med skandinaviske øyne; helt annerledes enn oss. Forfatteren av denne artikkelen ramset op...

Annet

Tema & Profiler

Farlige hunder eller feile eiere? Spania synes å ha funnet s…

Siden 20 august 2004 har en rekke hunderaser vært forbudt i Norge, nedfelt i Forskrift om hunder, pa...

Tema & Profiler

Norske Ildsjeler: Betina Fredriksson – et tilbakeblikk hos e…

Betina er en kvinne som ikke bruker sin tid på at se bakover. Etter sin skilsmisse i 2006 har hun ku...

Tema & Profiler

Svanhild Stub - en fargerik kunstner på Costa del Sol

For kjennere av kunst i Norge er Svanhild Stub et velkjent navn. Hun har i flere år vært en meget pr...

Tema & Profiler

Bil i Spania – en billig fornøyelse?

Som kjent har Norge noen av de høyeste bilprisene i verden, takket være høye statlige avgifter. Avgi...

Tema & Profiler

Málaga ved et veiskille

Málaga er på alles tunge. Turistene valfarter til byen, som sprudler som aldri før av liv, aktivitet...

Tema & Profiler

Et liv uten sex

Vi er alle kjent med begrepet ’seksualitet’, herunder også homo-, bi- og heteroseksualitet. Men hva ...

Tema & Profiler

Norrbom Marketing

Kontakt

Læserservice

sektioner

Norrbom Marketing

Centro Idea
Ctra. de Mijas km. 3.6
29650 Mijas-Málaga
Tel. 95 258 15 53
Fax. 95 258 03 29